Opphavet til moderne Sosialisme

Shamus Cooke

A Norwegian translation of The Origins of Modern Socialism.

Eliten er igjen i ferd med å bli hjemsøkt av Sosialistspøkelset i såvel Amerika som Europa, og langt forbi. Dette skjer, som vanlig, etter noen tiår med kjempekampanjer for kapitalismen i industristyrt media, som vel alltid har forvekslet “kapitalisme” med “frihet”. Men, det sier seg selv, frihet, demokrati og enorme velstandsgap kan ikke eksistere side om side. Ei heller finnes det frihet for folket, når det er industrien som styrer politikken.

Disse fakta hjalp til med å forme en bevegelse som nå fronter “21st Century Socialism“, et navn som antyder at de foregående århundrenes eksperimenter var feilslåtte, og trengte enten forbedringer eller oppgraderinger, mens de antydet at “sosialistprosjektet” ellers var progresivt.

Hva er så de progressive aspektene ved forrige århundres sosialisme? Og hvor kom den opprinnelige ideen om sosialisme fra? Disse er ekstremt viktige og relevante spørsmål i lys av den Internasjonale Økonomien og Politiske Omveltning.

Moderne sosialisme har sin barndom side om side med kapitalismen, og er i opposisjon til denne. Når de grunnleggende trekkene til Industriell Kapitalisme først oppsto, tidlig på 1800-tallet, forsto folk fort at drastiske forandringer måtte til: Den store industrien som vokste fram drev rovjakt på mennesker og skapte en uutholdelig tilværelse for brorparten av folket – tvang folk til å jobbe 12 – 14 timers arbeidsdager for sultelønn – samtidig som en liten minoritetsgruppe ble ufattelig rik. Dette var IKKE det folket hadde kjempet for i den Engelske, Amerikanske eller Franske Revolusjonen.

Den “Utopiske Sosialist” prøvde tidlig i sosialismens vugge å korrigere disse sosiale ulikhetene ved å presentere en mengde “bløffer” for sin regjering. Og hvis disse idéene ble akseptert, og regjeringen innførte deres lære, ville det føre til et samfunn i harmoni og balanse. Disse stakkarene fikk fort vite at de med makt ikke var det minste interresert i deres tullerier. De fikk også lære at “Alternative Økonomiske modeller” til deres enorme Industriøkonomi ble knust sønder og sammen av de involverte Megaselskapene, på grunn av den velferd den enorme maskinparken deres ga, samt at selskapene hadde eliten under økonomisk kontroll.

Grunnen til “Utioperens” nederlag, var mangel på forståelse. På den tiden hadde folk i alminnelighet nok med å prøve å forstå hva som skjedde med samfunnet, på grunn av den lynende hastigheten som den kapitalistiske industrien økte med. Og i tillegg til liten forståelse, og ingen forberedelse fra de aller, aller fleste menneskene i samfunnet, fortsatte blind økonomisk makt å avansere ukontrollerbart.

Karl Marx var den første personen som virkelig studerte og analyserte det kapitalistiske systemet. Han største verk, “Capital“, er en ekstremt grundig analyse og kritikk av det kapitalistiske økonomisystemet. Han var den første til å diagnostisere “hva som virkelig foregår”, og via hans vurdering, oppsto det selvfølgelig en “løsning”.

Egentlig, i teorien, kan moderne sosialisme bli redusert til å måtte være den korrigerende medisinen når påhengende selvimotsigelser oppstår innad i kapitalismen. Marx presenterte disse selvimotsigelsene i sin “Capital”; the “Socialist Solution” is merely the correction of these fundamental problems of capitalism.

Som eksempel kan vi forestille oss en kapitalist, i industrikapitalismens spede barndom, som driver en liten butikk med salg av vognhjul som gjenkjennelsestrekk. Men etterhvert som kapitalismen utviklet seg, økte produksjonen med mange tusen prosent, ettersom hele byen ble organisert til å produsere vognhjul. Hver person hadde en spesiell oppgave å utføre, for i et fellesskap med mange andre å produsere et ferdig produkt. Men profitten gikk kun til én person, eieren – eller eierne. Resultatet ble utrolig billige vognhjul, og de som ikke klarte å finansiere de høye kostnadene det ville innebære å starte større fabrikker for å møte etterspørselen – maskiner, lønn og råmaterialekostnader – ble skviset ut av markedet.

Til slutt, gikk de kapitalistene som ikke imøtekom utviklingen over til å bli arbeidere, mens mer og mer penger måtte til for å finansiere den enorme maskinparken og infrastrukturen som måtte til, for å møte det billige markedet som var utviklet for å forbli en kapitalist. På denne måten steg formuer skjevt i samfunnet.

Dette viser en fundamental selvimotsigelse i kapitalismen: alle i hele samfunnet arbeider i en felles organisasjon for å produsere varer og tjenester; arbeidere arbeider “kollektivt” for å bygge et produkt, m. a. o. de arbeider “sosialistisk”, men de som sitter igjen med de aller største formuene fra produksjonen, er noen få ikkearbeidende, veldig rike aksjeholdere. Derfor, for å korrigere problemet, burde all formue fra produksjonen tilfalle de som har produsert den, og ikke i lomma til noen få ekstremt rike. Dette ville resultert i en overføring av all produksjonsmateriale fra noen få eiere, til et gigantisk felleseie.

Kapitalisten prøver ofte å argumentere; uten disse ekstremt rike kapitalistene, ville det ikke vært noe velstandsproduksjonsentrepriser, og alle ville blitt fattigere som konsekvens. Dette argumentet passet nok for 250 år siden, men ikke nå lenger.

For å utkonkurere sine rivaler, organiserte kapitalistene seg og investerte enorme summer i lønnsbesparende teknologi, som produserte raskere og raskere og raskere, som igjen ga mer formue tilbake til eierne. Men, på tross av høyere og høyere produksjonskapasitet, oppsto det uforutsette konsekvenser.

Kapitalistenes konkurranse hardnet til, og monopolkapitalisme ble en realitet, ettersom vinnerne på det frie markedet kjøpte opp tapernes fabrikker og maskineri. Det frie markedet ble fort privat eiendom for MegaSelskapene, som ikke lenger ville la det frie markedet styre produksjonen.

All konkurranse var feid bort, og nå dominerte noen få markedet. Kapitalistene hadde en enkel oppgave å planlegge produksjonen til minste detalj; hvor mye råmateriale ville gå med, hvor mange produkter de skulle produsere, hvilken pris de skulle selge for o. s. v., men markedet var for ustabilt, og man visste ikke hvor mange produkter man fikk solgt, siden industrien stadig presset lønningene nedover for å øke profitten.

Så en ny selvimotsigelse oppstår: store selskaper produserer en uhørt store mengde varer ettter en plan, men overlater distribusjonen av dette til et marked som er begrenset og minkende fordi folk mister jobbene sine, grunnet økt maskineri.

Slike forhold gjør små og store resesjoner uunngåelige. Sosialistens selvsagte løsning på dette ville være; distribuer de allerede produserte varene allikevel, følg planen! Men å gjøre det ville fjernet “markedet” helt, sammen med kapitalisten.

Når en resesjon oppstår og et selskap går konkurs, går ofte staten som den største kapitalisten inn og tar styringen over selskapet (som har skjedd i tilfellene til GM, Fanny and Freddie o. s. v.), men disse redningspakkene er IKKE gjort i sosialistisk ånd, og er derfor generelt ikke populære. De fungerer som sosialisme for kapitalisten. Bankene og MegaSelskapene får av sosialistenes egne skattepenger, for å redde kapitalistene fra seg selv. Disse redningspakkene antyder at markedsøkonomien (kapitalismen) trenger sosialistiske standarder for i det hele tatt å overleve. Dette betyr igjen at planlegging må inn i en kaotisk markedsøkonomi for å hjelpe til å stabilisere det.

John M. Keynes og likesinnede skjønte selvfølgelig tidlig at kapitalisme var et alt for ustabilt system til å skulle alene styre markedskreftene. Det er derfor – i de aller fleste land – staten er ansvarlig for å planlegge de mer fundamentale partene i økonomien; Post, kommunikasjon, energi, sentralbank, utdannelse, militæret, motorveier, boer, velferd etc. Disse fundamentelle partene av økonomien er planlagt “sosialistisk”, i et forsøk på å gi sine underleverandører så mye stabilitet som mulig, slik at de kan ha en mer forutsigbar profitt.

Det bør også tilføyes, at en moderne kapitalist – aksjeholdere, investorer osv – tilfredsstiller ingen sosialistisk funksjon. Til forskjell fra sine forfedre, er det ingen moderne kapitalist som hverken arbeider for eller driver selskapene selv, de ansetter direktører og presidenter til å gjøre slikt. Men kapitalistene sitter med det siste trumfkortet over samfunnet i sin helhet; De har alle penga, og nye arbeidsplasser oppstår ikk før disse er garantert en stabil og STOR PROFITT!

Når det oppstår store resesjoner, suger kapitalistene penga ut fra markedet, og krever at lønninger må kuttes drastisk før nye arbeidsplasser oppstår. Denne form for sosial tvang er som en internasjonal storfilm som alle skal se; Stormedia (eller mainstream) sier at “hvis man hever skattene for de rike, flytter de og arbeidsplassene ut av landet”.

Sosialistløsningen på dette? Vel, om det fortsatt finnes arbeid å gjøre, men arbeidsplasser ikke oppstår, må vi se oss nødt til å ta dem over. Om det er milliarder av kroner i banken, men ingen får lånt, burde folket styrt pengene til samfunnets beste.

Det logiske i Marx’ “Capital” er at; i et kapitalistisk samfunn vil ingenting skje, om ikke de rike tillater det. Industrien spinner et nett av udemokratiske dødsgrep utover samfunnet. For at en felles samfunnsprogress skal skje, må dette dødsgrepet brytes opp.

Marx nevner flere viktige selvimotsigelser innen kapitalismen i sin bok. De er like relevante i dag som noen gang ellers, som oppdages mer og mer i den “Venezuelanske revolution” etter hvert som den eskalerer. Der prøvde regjeringa å spre samfunnets rikdommer til arbeidere og fattige. De rike stakk til Miami, saboterte økonomien, og fortsatte å planlegge gjenerobringen sammen med the U. S. Military.

President Hugo Chaves prøvde først å få til en avtale med dem, men forsto raskt at de kun aksepterte absolutt kontroll. Nå, er revolusjonen i gang med å ta over de entreprisene som endte i styrt avvikling (p.g.a. lav profitt), samtidig som de tok over deler av banksektoren, for å bli brukt som en bank for folket og sosial utvikling.

Men revolusjonen i Venezuela er ikke bare Chavez’ hjertebarn. Som under alle revolusjoner, har massene av x-passive arbeidere engasjert seg direkte i politikken, på internettet og mange har tatt over sine egne arbeidsplasser eller tomter, i et forsøk på å drive dem demokratisk; nabolag har laget “Etater” som former distribueringen av lokale tilskudd. “Småmedia” har poppet opp over alt i landet for å utdanne folket innen lokal-, og nasjonalpolitikken.

Dette demokratiske aspektet av Venezuelas revolusjon er nøkkelen til en potensiell suksess i det “21st century socialisme”. Om de selvimotsigelsene nevnt over her blir løst av dagens aktive og demokratiske tilstedeværelse av arbeiderklassen i Venezuela og videre rundt i verden, vil et alternativ til kapitalismen bli synlig for den internasjonale arbeiderklassen, som igjen vil føre til forståelsen av sosialisme i sin opprinnelige form og farge.

Shamus Cooke is a social service worker, trade unionist, and writer for Workers Action. He can be reached at portland@workerscompass.org